En reise med åpent sinn. Skrivekurs i Pyreneene. (juni 2012)
Påmeldingslisten var skremmende nok. Alene som mann med 14 kvinner. Mulig vi ikke hadde lest kursteksten godt nok også… Dette skulle være en historisk reise til middelalderen og Pyreneenes betydning.
Vet ikke hva jeg trodde og var forberedt på. Historie er ikke mitt sterkeste interesse område. Min eneste referanse før kurset var Dan Brown – Da Vinci koden. Og da snakker vi filmen, ikke boka.
En veldig morsom måte å føle seg helt idiot på, i dette beleste selskapet.
Men siden dette også skulle være en felles opplevelse med kjæresten, var det bare å hive seg i det. Vi har skrivekløe begge to. Og det var da et skrivekurs?
Can Rigall i Fransk Pyreneene var basen for vårt opphold.
Kristin Flood og Merle Levin var kursledere.
Så i denne verden av jomfruelig mystikk, og feministisk virkelighet, er rammen satt.
- ”Hvorfor er du her?”
Sannelig et godt spørsmål. Dette var en av kursøvelsene vi skulle si noe om, en til en.
Et spørsmål som skal repeteres av den ene i 10 minutter, og den andre svarer, før man bytter roller. En lettere hjernevask som graver innover. Første gang vi hadde denne øvelsen var tidlig i kurset. Svarene satt langt inne. Forutsetningene var heller dårlige.
Den andre gangen vi gjorde denne øvelsen, var mot slutten av kurset. Merkelig hvordan svarene satt mye løsere da. – Hvorfor er du her? Nå hadde det fått både et innhold og mening.
Kunne det ha noe med morgen meditasjonen å gjøre? Det er ikke akkurat hjemmebane det heller. At dette, altså meditasjonen, skulle utføres om morgenen passet meg bra. Hjernen min har ikke våknet så tidlig uansett, og meditasjonen handler om å kvitte seg med tanker der og da. Enkelt når de ikke er der. Derfor skulle det bli en underlig erkjennelse å få visuelle bilder i hodet, jeg aldri har sett. Dette var ingen tanker. Det var en opplevelse og inspirasjon med lukkede øyne.
Et in Arcadia ego – Og i arkadia jeg
En setning som egentlig ikke betyr noe som helst og kan få innhold med egen fortolkning.
Oppgaven lød på å lage et akrostikon med dette som utgangspunkt. (Hver bokstav utgjør første delen av en ny setning.)
Emosjonelle,
Tanker,
Indre,
Nostalgi,
Annen,
Rettledning,
Krever,
Andre,
Dimensjoner,
Involvert,,
Abstraksjoner,
Enhet,
Gruppe,
Overalt.
Lørdagen var den store utfluktsdagen. Vi skulle til en kirke! (Jada, jada, den betyr mye og heter Rennes le Chateau)
Sjølveste Henry Lincoln (80+) var guide. (1 av 3 forfattere bak boken ”Holy blood, holy grail. )
La det være sagt; Jeg har stor tillit til denne mannens fremskaffelse av historiske fakta.
Et nøye og grundig livsverk. Men teoriene hans er det lov å stille spørsmål ved.
I en senere diskusjonsgruppe på kurset, stilte jeg spørsmålet; Hvor ærlig skal man være om inntrykk av andre mennesker? I dette tilfellet Henry Lincoln. Og det holder i grunnen med et enkelt spørsmål: Hvor ofte har konspirasjonsteoretikere rett?
Noen opptegnede linjer i fjellene La Pique holder ikke… (Internt for deltagere; Det var da ikke en mektig imponerende oppdagelse?) Men denne fjellklippen bød på en hellig plass på tuppen. Og DET var spennende. Det var også en flott opplevelse å gå til dette punktet.
På fjelltuppens område, markert med et kryss på en sten, ble jeg svimmel. Synsfeltet snevret seg inn og hodet ble tungt. På den riktige siden av stenen var alt normalt. Jeg prøvde å bevege meg over denne grensen flere ganger, og det samme skjedde. Hver gang. Der var det noen mystiske energier.
Historie, middelalder, religion, naturopplevelser, stedet og maten vi bodde på, skriveøvelser, meditasjonen,gruppen og kurslederne, - Alt i alt ble dette et herlig opphold med enormt mye inspirasjon. Jeg vil rette en stor takk til Kristin Flood, som veiledet oss meget bra gjennom dette kurset.
Barcelona
Vi ventet med flyet et døgn for å få med oss Barcelona. Park Güell og La Sagrada Familia var to steder jeg har hatt lyst til å besøke i mange år. Nå gikk den drømmen inn i realitet.
Med disse kunstopplevelser er jeg nok også mer på hjemmebane.
Likevel: La Sagrada Familia skulle by på mer mystikk en noensinne…
Mulig preget av kurset vi hadde gjennomført. Mulig inspirert av Alan Parsons Project`s plate fra 1987 som heter Gaudi. (Første gang jeg hørte dette navnet og lengselen om å dra dit ble vekket.) Mulig at det også skulle gå så mange år av mitt liv før jeg kom meg dit. Eller bare rett og slett imponerende i det vi kom inn.
Igjen skulle jeg få kjenne på noe underlig. En salighet og respekt. For La Sagrada Familia og Antoni Gaudi. Og kanskje også for første gang; En kirke jeg følte meg hjemme i! – Ærre mulig?!
Jeg følte en ydmykhet og stolthet. En respekt og beundring. Og et totalt åpent sinn.
Mitt gamle Agfa Beier kamera (fra 1952) fikk en filmrull i sort/hvitt og jobbe med.
På de siste benkeradene foran alteret var det totalt fotoforbud. Jeg tok et bilde så tett på jeg hadde lov. Så gikk jeg innenfor til de nærmeste benkeradene. Det var den totale ro. Selv i en stappfull kirke med turister var det ro der fremme. Jeg ber aldri bønner. Ikke i en kirke i hvert fall. Men her kom jeg til kort. Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der. En halvtime? Tre kvarter? Noe sånt. Og snakket med Gud… Eller var det det jeg gjorde? Det var en bønn. En merkelig en. En med inntrykk og opplevelser. En tro på fremtiden. Jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg vet bare at det må være det nærmeste jeg har kommet en religiøs åpenbaring. Den eneste, jeg noen gang har hatt.
Og svarene på dette fikk jeg 14 dager etter hjemkomst da filmen var fremkalt og scannet.
Hvem i alle dager er avbildet nederst på bildet? Det satt ingen der som kunne avspeiles på denne måten.
Det er da, at dette spørsmålet dukker opp for den magiske tredje gangen:
- ”Hvorfor er du her?”
Hvem er du som er så tydelig med på bildet? Der det ikke var noen i virkeligheten.
Den underlige følelsen jeg kjente ble bekreftet. Men bare for å stille en haug av nye spørsmål.
Som gammel fagmann og kreativ hurragutt har jeg ikke helt taklet den digitale overgangen. Viljen er der.
Men når bildene du ser i søkeren ikke er ferdig før det har vært igjennomen en tidkrevende runde i Photoshop… Så...
Distansen fra gleden med fotografering til ferdig resultat ble for lang. Derfor forsvant også mye av det jeg liker med fotografering;
Kunnskap om hva foto egentlig er, for å eksponere et riktig bilde. I situasjonen, i øyeblikket, det du vil ha.
Så fikk jeg prøve noe nytt. Med den største klisjeen i verden; Før Leica M Monochrom. Jada, jeg vet. Uhemmet reklame, men hvorfor ikke.
Tro meg når jeg sier dette; Etter 3 år med heller laber interessse for fotografering, ble det gøy igjen.
På et døgn skjedde det noe. Jeg fikk låne en Leica M Monochrom av Bresson på årets Nordic Light i Kristiansund. Et døgn som skulle forandre noe viktig.
Gleden med foto var tilbake. Meningen med livet du vet. Foto er livet. Den ellers nøkterne og svært kritiske undertegnede ropte i sitt stille sinn:
Halleluja! Og det må sterkt påpekes at jeg er langt unna religiøs.
I Kristiansund så jeg et skilt hvor det stod: Suppe, såpe, frelse. Forøvrig var dette frelsesarmeen sitt skilt. Er det tilfeldig? Neppe. Med andre ord handler dette om livsnødvendigheter.
Selveste basalbehovene. Og det må en Leica M Monochrom til for å dyrke den interessen jeg nesten hadde gitt opp. Luksusvaren. Men slik er livet. En glede å være med på.
Noe vi skal behandle med omsorg og respekt.
Som fattig kunstner, med manglende evne til å tjene penger, fikk jeg innpass i selveste himmelriket. En Leica M Monochrom mellom hendene.
Det var som H.C. Andersen´s eventyr: Piken med fyrstikkene. Jeg fikk tenne en fyrstikk og kjenne varmen glede en forfrossen kropp. En underlig følelse av nærhet inn
til hjerteroten. Håpet ble født. Så var det over. Et døgn med usannsynlig glede. Kameraet måtte leveres tilbake, og sorgen tok igjen sin plass.
Jeg klarer meg en stund på minnene. De alltid tilstedeværende øyeblikk. Hver eneste eksponering skal feste seg til hukommelsen. De fryste øyeblikkene jeg vil beholde.
De er mange.
Med 8000 iso i dagslys. For korte lukkertider til bevaring av hendelsene som oppstår. Raskt og levende hele tiden. På den gammeldagse måten. Ikke for å knipse hundrevis av bilder og tro at ett blir bra.
Men det å jobbe med hvert bilde. Se i søkeren, tenke, føle, kjenne når det skal sitte. Akkurat som i gamle dager med film. Nå blir resultatet det du ser. Det du vil ha.
De manuelle innstilllingene og fokusen gjør fotografering til noe hjernen må jobbe med. Da blir det tilstedeværelse. Til motivene. Til gleden. Til kommunikasjon.
Som gjør hvert eneste bilde bedre.
Portrett av Dan Young
